Jævla kinesiske kråker.

Hva er det som får oss til å tenke på asiaten som en ydmyk og smilende person.
Hvorfor fantes det så usannsynlig mange japanske filmer med kvinnelig masochisme?
Hvorfor snudde den trenden til det totalt motsatte?
Fordi bildet av asiaten som Katt leder tanken mot Løven.
Og at en (ganske feil) måte å ordne den vanvittige følesen ble å spise hunder.
Det dreide seg om redsel slik vi kan se andre steder overfor Løven som fenomen, men her av en naturlig årsak.
Alle vet at Katten liker å leke med Musen.
Dessuten at den ikke har noen medlidenhet med sitt offer.
Det er grunn til kompaniskapet mellom Yoko og Bowie og at det er skjult.
En krig mellom Rotter og Katter ville blitt total.
Det er for mange av begge.

Japaneren som sadist klarer å spille den rollen på en interessant og seksuell måte.
I motsetning til amerikaneren og europeeren.
Dette betyr at i øyeblikket det ble mulig å iføre seg Løven som bilde på dem selv var bildet umiddelbart både livsfarlig og naturlig.

Det ble naturlig i øyeblikket asiaten møtte den hvite i den rollen selvfølgelig.
Klasseforskjellen mellom de to artene billedgjort med Yoko og idioten John Lennon.
Likestilling av kjønn eller innsikt i voldens naturlighet i en nazistisk overbygning med skjult og feig vold, overvåkning og manipulering (kall det gjerne Rottens metode) er helt uvesentlig så snart det er mulig å se ditt offer eller din sengepartner som et byttedyr.

Noe du kan spise.
Men først og fremst er av en helt annen klasse enn deg selv.
Det er dels dette som gjør kvinnelig selvstendiggjøring så langtekkelig.