Asiaten som frelser

Den asiatiske kvinnen billedgjort som frelser for verden, slik jeg har "avslørt" Yoko som er ikke merkelig.
Og sett i forhold til Asias posisjon som totalt kneblet av vestens traumer og uforståelig for dem er det dessuten naturlig og rettferdig, selv om det er nødvendig å kjempe mot tilløp til det.

Asiaten som en redningsmann betyr at ting har falt totalt sammen i forhold til et vestlig verdensbilde.
Og det ble konkret beskrevet av Trond Åge Bringsværd i Gobi-serien som omhandler barnekorstogene.
Stilt overfor noe så vanvittig som forsøket på å gjenerobre Israel fra muslimene for kristendommens seier, ved hjelp av barn, åpner opp for innsyn i eget vannvidd.
Eksemplifisert med Harry Potter bøkene som et håp om barnets seier mot "ondskapen", med Harrys forelskelse i Chin Ving Lee som påfallende.

Stilt overfor et totalt mentalt kollaps er Asia det eneste vi kan gripe fatt i.
Det var synlig på 60-tallet med hippiebevegelsen.
Selv om Beatles søken mot India var mest synlig, var de intellektiuelle dratt mot Zen etc.
Og Yoko Onos pianospiller John Cage var en av disse.

Vi griper fatt i asiaten (med nazisten ved hennes side) fordi vi ikke har hatt noen forutsetning for å forstå vår egentlige tilknytning Egypt.

Men det er en vesensforskjell mellom disse to mulighetene.
Egypt er "kjent" på den måten at Frimurebevegelser og andre har forsøkt å forholde seg til det.
Noe (som jeg har forklart) gjør det umulig å få det fram i lyset, som en del av våre liv.

Dette gjelder ikke Asiaten som redningsmann.
Og selvfølgelig heller ikke nazisten.
Og på ingen måte en usynlig muslimsk tyrann (Yoko er muslim blandt muslimene).

Årsaken er at vi vet at det ikke finnes alternativer.
Og at vi ville gått mot løsningsforslaget hvis det var åpenlyst diskutert eller avslørt.